Det skjedde i fjor høst. Telefonen ringte. Det var midt i middagen, men av en eller annen grunn tok jeg den likevel. Det var drømmejobben, den var ledig. Og ikke nok med det; de ville ha meg! Alt var perfekt – arbeidstider, lønn, sted. Utfordrende oppgaver, jeg kjente det krible i kroppen. Yes!
Det var bare ett skår i gleden, en liten grunn til at jeg nølte, at jeg måtte tenke på det, at jeg ikke skrålte JAAA! så det ljomet i telefonrøret.
Den lille grunnen lå på magen på kjøkkengolvet. Han var nesten skallet, hadde store blå øyne og to tenner i munnen sin. Han var seks måneder gammel, med verdens deiligste lubne armer og myke fjon på hodet sitt.
Jeg hadde tenkt på det lenge: Å ta ekstra ulønnet permisjon når tiden med foreldrepenger var over. Minst ett år. Kanskje to. Eller flere. Jeg hadde nesten bestemt meg. Men nå – nå vaklet jeg kraftig. Jeg hadde lyst på den jobben. Skikkelig.
Jeg tenkte.
Diskuterte med mannen min.
Veide for og i mot. Igjen og igjen. Ord.
Så gikk jeg over på tall. Jeg begynte å telle. Telle år. Eldstejenta mi går i tredje klasse. Hun er fortsatt liten, men stor på så mange måter. Hun trenger meg fortsatt, men ikke på samme måte som før. Det er det de to yngste som gjør. Noen få år til…
Det er 38 år til jeg når pensjonsalderen. 38 år! Det er ganske lenge. Barna mine er små bare nå. Bare noen ganske få år. Den tiden kommer aldri tilbake.
I det vissheten om dette virkelig sank inn i meg, var en homemaker født. Jeg takket nei, jeg velger å være hjemme på fulltid. Jeg skal skrive, og jeg skal være sammen med barna mine. Jeg har mange prosjekter jeg ønsker å fullføre i denne tiden. Jeg føler meg privilegert og glad!
Kanskje kommer ikke den samme jobbsjansen til å by seg igjen. Vel, det går flere tog. Kanskje ikke til samme destinasjon, men det finnes flere andre spennende reisemål. Det kommer flere tog. Jeg trenger ikke å kaste meg på dette. Jeg har tid og råd til å vente, nyte livet på perrongen, en stund til. Kanskje skaffer jeg meg mitt eget lokomotiv jeg kan tøffe rundt med. Hvem vet.
Jeg bruker ordet homemaker av en grunn. Det er et nydelig ord. Home-maker, en person som lager et hjem. Er ikke det en stor og spennende oppgave, så vet ikke jeg. Google oversetter det til husmor. Jeg skal ikke være husmor.
Dette må ikke sees på som et angrep på mammaer som velger å begynne å jobbe tidlig. Noen må, andre ønsker det selv. Mitt eldste barn begynte i barnehagen før hun fylte ett år. Hun kunne verken snakke eller gå. Ingenting tyder på at hun har tatt skade av det på noen som helst måte. Mitt nesteldste barn ventet litt lengre, men begynte før han fylte to. Det gikk for øvrig utmerket på alle måter.
Det finnes bare én fasit. Det er at enhver familie må finne sin fasit, det vil si hva som er riktig for den. Jeg har funnet min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar