Om kvinner og entreprenørskap

Damefeber er et årlig arrangement som Elisabet Gullner ved Damebedrift står for. Målet er å gi kvinnelige etablerere et lite puff, så de både våger og vil satse mer. Regjeringen ønsker en kvinneandel på 40% av alle kvinnelige gründere innen 2013. Dette er i følge Virre Vapp – gründer Lise Arvesen naivt. I beste fall tror hun dette vil skje innen 2023 – 10 år senere. Hva skal til for at flere kvinnelige gründere våger å satse på ideene sine?

Flink pike-syndromet. Ellen Vahr holder foredrag om sitt liv som "prestasjonsprinsesse." I 20 år arbeidet hun i et maskulint miljø og var opptatt av å være flink pike. Plutselig sa det stopp. Den lille jenta som hadde mål og drømmer for livet, hadde vært mer opptatt av de ytre forventningene enn å følge hjertet sitt. Som liten hadde hun vært kreativ og filosoferende. Da hun gikk inn i de voksnes rekker, opplevde hun derimot andre forventninger. Hun ønsket å være flink pike. Tok utdannelse innenfor økonomi og klatret til topps på karrierestigen. Som mor hadde hun konstant dårlig samvittighet fordi hun ikke klarte å være 100% tilstede i sine barns liv.

Mens arbeidskollegaene diskuterte siste nytt fra Dagens Næringsliv og aksjekurser, var Ellen mer opptatt av filosofi og positiv tankevirksomhet. En dag bestemte hun seg for å bryte opp og satse på drømmene sine. Det skulle gå noen år før hun våget å starte sin egen bedrift, men da valgte hun endelig noe som baserte seg på magefølelsen og det som samsvarte med hennes verdier. Feminin kraft, som hun kaller det. Forandringen var total. Aller mest på det personlige planet. Endelig er hun tilfreds med livet sitt. I dag driver hun et senter for kvinnelige etablerere. Hun har funnet roen inni seg selv og føler hun er på rett plass. Den kompetansen og livserfaringen hun sitter inne med, ønsker hun å dele med andre kvinner. 

Jenter, vi må satse større! Lise Arvesen er i mitt nettverk og er en kvinne jeg virkelig ser opp til. Uredd sto hun på scenen på Damefeber i fjor høst og kritiserte både Innovasjon Norge og diverse ministere for å svikte de kvinnelige gründerne. Også gründerne selv fikk en liten oppvåkning. Vi må tenke større, se utover horisonten. Man kommer ingen vei bare ved å drive et enhetsforetak. Helst ønsker hun å senke grensen for et AS fra 100 000 til 50 000 slik at flere kan opprette AS tidligere. Hun gir også politikerne kritikk for at de ikke bevilger nok penger til kvinnelige etablerere. En gründer utsetter seg selv for en økonomisk risiko. Mange kvinner tør nok ikke satse på grunn av redselen for og mislykkes.

Både Lise og Ellen har mye fornuftig å se. Som kvinnelig gründer må jeg ærlig innrømme at det ikke er profittmaksimering som motiverer meg. Er dette så ille? Jeg synes ikke vi skal spille på mannens premisser, og skape et samfunn basert på karriere og økonomi fremfor menneskeverd og solidaritet.

Verdensøkonomien er basert på en kapitalisme som daglig utnytter arbeidskraft i totalitære stater og fattige land, utsetter planeten for stor skade og som har økt forskjellen mellom fattig og rik. Barn i dagens Norge vokser opp i en stresset hverdag, fordi arbeidslivet ikke har familien i fokus, men karrieren. Vi som er småbarnsforeldre har nok ikke vært flinke nok til å stå på barrikaden for å få mer tid til familien. At mange kvinnelige gründere ønsker seg ut fra en tidsklemmepreget hverdag har jeg full forståelse for. Ellen Vahrs budskap treffer meg derfor midt i hjertet fordi jeg selv ikke ønsker å være en del av den virkeligheten som tok henne 20 år å bryte ut av.

Forandring må skje fra innsiden, ikke utsiden. Samtidig ser jeg også Lises poeng med at vi burde satse større, og ansette flere. Å skape arbeidsplasser for andre er viktig for samfunnet vårt, og vi får dessuten en friere tilværelse som bedriftsledere. Vi kan heller ikke foreta de store forandringene ved å stå utenfor og kritisere en arena vi ikke ønsker å ta del i. Da blir kanskje mange av de negative verdiene næringslivet formidler stående på stedet hvil.

Hvorfor må det være enten/eller? Hvorfor skal våre rollemodeller enten være Kjell Inge Røkke eller den hjemmeværende husmor? Finnes det et svar midt i mellom? Kanskje skal vi som er kvinner lære mannfolka å tenke litt mer på mykere verdier? Innføre feminin kraft. Vel, da må vi nok satse større likevel. Fremstå som gode ledere. Som tar hensyn til planeten vår, arbeidsforholdene i den 3. verden og de ansattes omsorgsforpliktelser i hjemmet. Og som legger bort arbeidet i helgene og tar med familien på tur i skogen med kakao i sekken. 

VI kan forandre verden! (iallefall næringslivet.)